Isgrav, Det Siste Hvilested

En sigende tke
hang i slrete strimler
langs bergveggens kam
Et de frostrike l
for mine bare ftter
spir av is, is av livets kilde

Langt borte, bakom fjerne skrik
langt borte, som fra en gammel drm
hvisker en sorgelig stemme
grter en forlatt stillhet

Alle porter bak ham stenges
alt er frossent og ddt
Skodda siger over land
inn fra de hav

Mrke omriss trner seg opp
skjult i tkedisen
(kulde, ingen sang)
Det dunkle slottet Moria
ruver drott mot himmelen
(frost, kan ei fryse)

Jeg lfter hendene
opp mot blanke spir
ynene trtner, jeg siger p kne
kulden, min sjel den frir

Vest, over breen
Det siste solgull p norske fjell
synker i dyp en grav
Ser det siste lyset
forsvinne ned i isriket
Fullmnen stiger over meg
stridende inn i herredmmet
til den dende sol
som blir blekere og blekere

Den store lampe slukkes s stilt
natten flger p kveld
Dysterhetens rike venter der
i mrkskodda, over et gjel

"Dauden kjem"